Month: <span>november 2018</span>

Social Sciences and Humanities (SSH) – disse fagområdene slås ofte sammen i forskningsstrategiske sammenhenger. Det er ikke uten grunn, for grenseflaten mellom samfunnsvitenskap og humaniora er stor og fruktbar. Ved UiT utgjør humaniora og samfunnsfag ett fakultet. Noen SV-fag ved UiB, som antropologi og mediefag, er på humaniorafakulteter ved andre institusjoner. Forskere rekrutteres på tvers av fagområder som historie og samfunnsfag, og mye fruktbart samarbeid finnes i forskning og undervisning. Gode eksempler på slikt samarbeid ved UiB er retorikkprogrammet, programmet i kognitiv vitenskap og de lovende planene om en integrert femårig master i Philosophy, Politics and Economy (PPE). Og da har vi ennå ikke nevnt sentrene, både Senter for kvinne- og kjønnsforskning og Senter for vitenskapsteori har forbilledlig SSH-fellesskap.

I Europeisk forskningssammenheng synes det som SSH er blitt ett og det samme, for eksempel i den nye lobbyorganisasjonen EASSH, som UiB er medlem av.

Der ser det ut til å være en bevisst strategi å vektlegge enheten mellom SSH-fag. Også i Norge opptrer samfunnsfag og humaniora ofte sammen under den lett ubehagelige betegnelsen «myke fag».

Dette faktiske fellesskapet er i hovedsak av det gode, men det reiser også et par spørsmål for humaniorafagene. Vi møter stadig tydeligere formulerte forventninger om umiddelbar og målbar samfunnsnytte, aktualitet og impact. Vil slike krav treffe likt, eller vil de favorisere samfunnsfagene og samtidig splitte humanioradisiplinene med deres metodepluralisme og ulike grad av aversjon mot instrumentalisme? Og hva med konkurransen om forskningsprosjekter på programområder der SSH er slått sammen – har vi humanister den samme kulturen for prosjektetablering og -vurdering som på SV? Siste Fripro-tildeling tyder ikke på det.

Det er grunn til å reflektere over hva slags humaniora det blir som skal sørge for at vi vokser fra 3 til 5% i Forskningsrådets tematiske programmer.

Det betyr i teorien omtrent 170 millioner mer til humaniora – men hva slags humaniora, og hvem skal de tas fra? Det er vel neppe svært dristig å spå at disse eventuelle transaksjonene i hovedsak vil finne sted langs SSHs indre grenseflater, som vil vokse og styrkes. Der er UiB altså godt forberedt og vil ta sin del. Men kanskje er det grunn til å bekymre seg for at tradisjonelle humanioradimensjoner som for eksempel estetikk og historie vil kunne slite for å tilpasse seg en slik utvikling? Det vil gå ut over deres institusjonelle tyngde. Historie og estetikk er for øvrig også under press i skoleverket, hvilket på sikt kan gå ut over studentinteressen, som i dag er en viktig skanse.

SSH-tenkningen rommer både muligheter og utfordringer. Vi er glad for både samarbeid og konkurranse, men det er at faktum at sentrale deler av humaniora både tematisk og metodisk står relativt langt fra samfunnsvitenskapene, som ofte er svært nær forskningspolitiske satsningsområder. I dag klinger det i enkelte sammenhenger nesten pinlig og bakstreversk å appellere til humanioras egenart – men nettopp denne egenarten i tematikk og metode er et vesentlig moment for eksempel i Humaniorameldingen.

Det er uansett viktig å hegne om alle deler av humaniorafeltet når vi nå skal navigere sammen med samfunnsvitenskapene på det forskningspolitiske verdenshavet.

Jørgen Magnus Sejersted