Category: <span>Jørgen Magnus Sejersted</span>

Den forskningspolitiske diskusjonen rundt årsskiftet har dreiet seg om Open Access (OA) og Plan S. Målet er at forskningsrådsfinansiert forskning og data skal publiseres med åpen tilgang, Plan S gir rammer for hvordan dette kan gjennomføres.

OA fremmes med en visjonær idealisme som imponerer, men bekymrede motstandere fylker seg stadig tettere bak de tradisjonelle tidsskrifthierarkiene. De fleste sier seg enige i at OA er en vakker visjon, men er samtidig bekymret for kvalitet og økonomi.

Mye kritikk har kommet fra samfunns- og naturvitenskapene, men hva mener humaniora?

Enkelte momenter gjør at vi humanister tar denne revolusjonen roligere enn andre:

PUBLISERINGSKULTUR: Innenfor humaniora er tidsskriftstrukturene på mange områder løsere enn i hardere fag. Opprettelsen av alternative tidsskrifter og åpne baser med autoriserte artikkelversjoner fortoner seg derfor som mer realistisk for flere av våre fagmiljøer – kanskje også som en positiv prosess.

FORSKNINGSVURDERING: DORA-erklæringen, som utgjør et fagideologisk grunnlag for OA, vektlegger at bedømmelseskomiteer faktisk skal lese forskningen og vurdere denne uavhengig av publiseringssted. Enkelte andre fag ser dette som rystende vilkårlighet.  I humaniora er det allerede normen at komiteer suverent bedømmer forskningskvalitet uten å støtte seg på hvor artikkelen er publisert, siteringsindekser eller liknende bibliometri. Da er det ok med OA.

IDUNN.NO: Den nasjonale publiseringen i mange humaniorafag finnes i dag for en stor del i Idunn-basen.  Der dekkes sentrale tidsskrift  av en konsortieavtale mellom forskningsinstitusjoner som sikrer OA-økonomien tilsynelatende sutalaust for så vel forfattere, redaksjoner og lesere.

BØKER FORELØPIG UTENFOR: OA gjelder foreløpig bare tidsskriftartikler, mens vi publiserer mye i monografier og antologier.

Enkelte andre momenter tilsier likevel at også vi bør bekymre oss:

BØKER: Plan S omfatter foreløpig ikke bøker, men når det skjer, er vi fort ille ute. Hva vil en OA-antologi på et internasjonalt forlag koste?

FORFATTERBETALING: Plan S kan innebære at abonnementsbetaling erstattes av forfatterbetaling. Det vil fort være katastrofalt for humaniora, for det har vi sjelden prosjektmidler til, og det kan innebære nye søknadsprosedyrer og konkurranse mellom fag.

UKLARE ALTERNATIVER: Alternativene til etablerte tidsskrifter med forfatterbetaling er uklare.  Institusjonell konsortiefinansiering som i Idunn-basen har utfordringer knyttet til forskere utenfor deltakende institusjoner. Mer eller mindre åpne artikkelbaser må først etableres og vil ofte innebære kreativ og diskutabel kvalitetssikring.

SMÅTIDSSKRIFTDØD: Mange av våre tidsskrifter har begrenset volum, og vil aldri kunne bære seg gjennom forfatterbetaling. Bekymringen gjelder ikke minst «learned society journals». Kan vi frykte tidsskriftdød i humaniora?

TELLEKANTER RYKER: Forskningsrådets administrerende direktør og Plan S-talsmannen Jon Arne Røttingen har sagt at PlanS vil innebære at tellekantordningens nivå 2 ryker fordi for få av tidsskriftene er åpne. Dette vil nok glede noen, mens andre innenfor humaniora vil beklage at denne møysommelig opparbeidete kvalitetssikringen faller bort. Tellekantordningen sikrer tross sine mangler at litt forskningsfinansiering er knyttet til faglig kvalitet.

RØVERTIDSSKRIFT, som allerede blomstrer gjennom forfatterbetaling, kan bare bekjempes med enda mer nitid tidsskriftgodkjenning enn det som i dag bedrives av nasjonale fagråd og UHRs publiseringsutvalg. Forskningsbyråkratisering synes uunngåelig.

KOSTNAD: OA-forkjempere peker ofte på forlagenes ublue profitt. OA betyr imidlertid ikke nødvendigvis besparinger. Det er ikke utenkelig at vi ender med en (delvis) åpning av høyt rangerte MN- og SV-tidsskrifter som må kjøpes enda dyrere enn i dag. I tillegg vil OA-løsninger koste noe.  Økonomene sier at publiseringskostnader uansett er et spøtt i havet i forskningssammenheng, men bibliotekenes allerede barberte bokinnkjøpsbudsjetter kan fordufte aldeles, til stor skade for oss.

Til slutt et forskningsideologisk grunnspørsmål: Anfekter OA fagmiljøenes autonomi gjennom angrep på tidsskriftkulturen? Det er liten grunn til å betvile de gode – ja, idealistiske – intensjonene bak OA. Likevel ligger det en potensiell forskningsideologisk spenning mellom de som finansierer forskning gjennom politiserte søknadsprosesser, og  autonome fag som fritt bedømmer og rangerer sin forskning gjennom tidsskriftenes fagfellevurdering. Vil OA, ved å undergrave etablerte kvalitetstidsskrifter, forskyve denne balansen?

Spørsmålene er for mange til å konkludere endelig. Utstrakt forfatterbetaling må i hvert fall være uønsket. Gode ordninger for monografier og antologier er avgjørende. Og er det realistisk å videreutvikle tidsskrift- og fagfellekulturen innenfor OA?

Endringer blir det, og nettopp fordi humaniorakulturen er relativt åpen, kan det fort bli vi som får mest føling med disse.

Jørgen Magnus Sejersted

Social Sciences and Humanities (SSH) – disse fagområdene slås ofte sammen i forskningsstrategiske sammenhenger. Det er ikke uten grunn, for grenseflaten mellom samfunnsvitenskap og humaniora er stor og fruktbar. Ved UiT utgjør humaniora og samfunnsfag ett fakultet. Noen SV-fag ved UiB, som antropologi og mediefag, er på humaniorafakulteter ved andre institusjoner. Forskere rekrutteres på tvers av fagområder som historie og samfunnsfag, og mye fruktbart samarbeid finnes i forskning og undervisning. Gode eksempler på slikt samarbeid ved UiB er retorikkprogrammet, programmet i kognitiv vitenskap og de lovende planene om en integrert femårig master i Philosophy, Politics and Economy (PPE). Og da har vi ennå ikke nevnt sentrene, både Senter for kvinne- og kjønnsforskning og Senter for vitenskapsteori har forbilledlig SSH-fellesskap.

I Europeisk forskningssammenheng synes det som SSH er blitt ett og det samme, for eksempel i den nye lobbyorganisasjonen EASSH, som UiB er medlem av.

Der ser det ut til å være en bevisst strategi å vektlegge enheten mellom SSH-fag. Også i Norge opptrer samfunnsfag og humaniora ofte sammen under den lett ubehagelige betegnelsen «myke fag».

Dette faktiske fellesskapet er i hovedsak av det gode, men det reiser også et par spørsmål for humaniorafagene. Vi møter stadig tydeligere formulerte forventninger om umiddelbar og målbar samfunnsnytte, aktualitet og impact. Vil slike krav treffe likt, eller vil de favorisere samfunnsfagene og samtidig splitte humanioradisiplinene med deres metodepluralisme og ulike grad av aversjon mot instrumentalisme? Og hva med konkurransen om forskningsprosjekter på programområder der SSH er slått sammen – har vi humanister den samme kulturen for prosjektetablering og -vurdering som på SV? Siste Fripro-tildeling tyder ikke på det.

Det er grunn til å reflektere over hva slags humaniora det blir som skal sørge for at vi vokser fra 3 til 5% i Forskningsrådets tematiske programmer.

Det betyr i teorien omtrent 170 millioner mer til humaniora – men hva slags humaniora, og hvem skal de tas fra? Det er vel neppe svært dristig å spå at disse eventuelle transaksjonene i hovedsak vil finne sted langs SSHs indre grenseflater, som vil vokse og styrkes. Der er UiB altså godt forberedt og vil ta sin del. Men kanskje er det grunn til å bekymre seg for at tradisjonelle humanioradimensjoner som for eksempel estetikk og historie vil kunne slite for å tilpasse seg en slik utvikling? Det vil gå ut over deres institusjonelle tyngde. Historie og estetikk er for øvrig også under press i skoleverket, hvilket på sikt kan gå ut over studentinteressen, som i dag er en viktig skanse.

SSH-tenkningen rommer både muligheter og utfordringer. Vi er glad for både samarbeid og konkurranse, men det er at faktum at sentrale deler av humaniora både tematisk og metodisk står relativt langt fra samfunnsvitenskapene, som ofte er svært nær forskningspolitiske satsningsområder. I dag klinger det i enkelte sammenhenger nesten pinlig og bakstreversk å appellere til humanioras egenart – men nettopp denne egenarten i tematikk og metode er et vesentlig moment for eksempel i Humaniorameldingen.

Det er uansett viktig å hegne om alle deler av humaniorafeltet når vi nå skal navigere sammen med samfunnsvitenskapene på det forskningspolitiske verdenshavet.

Jørgen Magnus Sejersted

Semesteroppstarten er overstått, og semesteret er i gang for alle. Forrige høstsemester var det mye nytt og en bratt læringskurve for dekanatet, men nå som vi har vært gjennom årshjulet en gang, håper jeg vi kan ha noe mer overskudd – som blant annet kan brukes til å skrive jevnlige innlegg på denne dekanbloggen. Her tenker vi å poste korte innlegg om ting som rører seg i fakultetssfæren, og håper å få innspill fra ansatte og studenter..

Først vil vi takke for at studiestarten har gått så bra med god studenttilstrømming og vellykkede arrangementer. Mange ansatte, hundre faddere og rundt førti studiestartgruppeledere har gjort en kjempeinnsats. Ikke minst den høyaktuelle SHOT-undersøkelsen viser hvor viktig slik fagsosial innsats er. Riktig nok er det noen krevende situasjoner, for eksempel på PPU, som har en voldsom økning. Her vil jeg berømme alle involverte for konstruktiv innsats i det som sannsynligvis blir et unntaksår. Fakultetet følger tett med på utviklingen der.

Et hovedfokus for dekanatet i august har vært budsjettinnspillet, som skal gjennom fakultetsstyret og så videre i en lang prosess som gir det endelige 2019-budsjettet som forhåpentligvis vedtas i møte 4. desember. Vi er optimister; målet er at fakultetet kan bremse de siste års radikale nedskjæringer og etter hvert tenke mer ekspansivt. Høsten vil vise hva som er realistisk. Grunnlaget for økonomien er resultatmidler fra tidligere år og eventuelle bidrag fra UiB til å gjennomføre humaniorastrategien. Bemanningsplanen legger føringene for avganger og tilsettinger også framover. Den viser for eksempel at i årene 2021-22 ligger det an til generasjonsskifte i flere fagmiljøer, og budsjettet da vil være preget av resultatmidlene fra i år og neste år – altså det vi får til nå. Hvert studiepoeng i 2018-19 vil være gull verdt om to, tre år.

Det er verdt å nevne at arbeidsgruppen for struktur i lektorutdanningen leverer sin rapport i disse dager. Det er av særlig interesse for oss, som det ledende lektorfakultetet. Selv om det er noen klare kvaliteter ved lektorutdanningen ved UiB, er det også svakheter som følge av en fragmentert organisering og begrenset ressursbruk. To sentrale anbefalinger fra arbeidsgruppen vil være enhetlig og enklere studieløp og tydeligere og sterkere organisering av lektorutdanningen. Det blir spennende å følge utviklingen. Det er mye engasjement i miljøet og samtidig et trykk i sektoren som skulle tilsi at UiB prioriterer denne oppgaven framover. Det er grunnleggende viktig at vi samarbeider tett med de andre relevante fakultetene om dette samfunnsoppdraget.

Det er en rekke andre saker som kunne vært trukket fram, og som vil prege kommende blogger. Når man sitter i dekanatet får man innblikk i mye ulik aktivitet ved fakultetet, og det er utrolig oppmuntrende å se energien og rikdommen i faglig virksomhet og administrativ støtte som får hjulene til å gå rundt, og ikke minst hvordan studentene myldrer på campus.

Godt semester til alle ved Det humanistiske fakultet!

Jørgen Magnus Sejersted