Tag: <span>Plan S</span>

Den forskningspolitiske diskusjonen rundt årsskiftet har dreiet seg om Open Access (OA) og Plan S. Målet er at forskningsrådsfinansiert forskning og data skal publiseres med åpen tilgang, Plan S gir rammer for hvordan dette kan gjennomføres.

OA fremmes med en visjonær idealisme som imponerer, men bekymrede motstandere fylker seg stadig tettere bak de tradisjonelle tidsskrifthierarkiene. De fleste sier seg enige i at OA er en vakker visjon, men er samtidig bekymret for kvalitet og økonomi.

Mye kritikk har kommet fra samfunns- og naturvitenskapene, men hva mener humaniora?

Enkelte momenter gjør at vi humanister tar denne revolusjonen roligere enn andre:

PUBLISERINGSKULTUR: Innenfor humaniora er tidsskriftstrukturene på mange områder løsere enn i hardere fag. Opprettelsen av alternative tidsskrifter og åpne baser med autoriserte artikkelversjoner fortoner seg derfor som mer realistisk for flere av våre fagmiljøer – kanskje også som en positiv prosess.

FORSKNINGSVURDERING: DORA-erklæringen, som utgjør et fagideologisk grunnlag for OA, vektlegger at bedømmelseskomiteer faktisk skal lese forskningen og vurdere denne uavhengig av publiseringssted. Enkelte andre fag ser dette som rystende vilkårlighet.  I humaniora er det allerede normen at komiteer suverent bedømmer forskningskvalitet uten å støtte seg på hvor artikkelen er publisert, siteringsindekser eller liknende bibliometri. Da er det ok med OA.

IDUNN.NO: Den nasjonale publiseringen i mange humaniorafag finnes i dag for en stor del i Idunn-basen.  Der dekkes sentrale tidsskrift  av en konsortieavtale mellom forskningsinstitusjoner som sikrer OA-økonomien tilsynelatende sutalaust for så vel forfattere, redaksjoner og lesere.

BØKER FORELØPIG UTENFOR: OA gjelder foreløpig bare tidsskriftartikler, mens vi publiserer mye i monografier og antologier.

Enkelte andre momenter tilsier likevel at også vi bør bekymre oss:

BØKER: Plan S omfatter foreløpig ikke bøker, men når det skjer, er vi fort ille ute. Hva vil en OA-antologi på et internasjonalt forlag koste?

FORFATTERBETALING: Plan S kan innebære at abonnementsbetaling erstattes av forfatterbetaling. Det vil fort være katastrofalt for humaniora, for det har vi sjelden prosjektmidler til, og det kan innebære nye søknadsprosedyrer og konkurranse mellom fag.

UKLARE ALTERNATIVER: Alternativene til etablerte tidsskrifter med forfatterbetaling er uklare.  Institusjonell konsortiefinansiering som i Idunn-basen har utfordringer knyttet til forskere utenfor deltakende institusjoner. Mer eller mindre åpne artikkelbaser må først etableres og vil ofte innebære kreativ og diskutabel kvalitetssikring.

SMÅTIDSSKRIFTDØD: Mange av våre tidsskrifter har begrenset volum, og vil aldri kunne bære seg gjennom forfatterbetaling. Bekymringen gjelder ikke minst «learned society journals». Kan vi frykte tidsskriftdød i humaniora?

TELLEKANTER RYKER: Forskningsrådets administrerende direktør og Plan S-talsmannen Jon Arne Røttingen har sagt at PlanS vil innebære at tellekantordningens nivå 2 ryker fordi for få av tidsskriftene er åpne. Dette vil nok glede noen, mens andre innenfor humaniora vil beklage at denne møysommelig opparbeidete kvalitetssikringen faller bort. Tellekantordningen sikrer tross sine mangler at litt forskningsfinansiering er knyttet til faglig kvalitet.

RØVERTIDSSKRIFT, som allerede blomstrer gjennom forfatterbetaling, kan bare bekjempes med enda mer nitid tidsskriftgodkjenning enn det som i dag bedrives av nasjonale fagråd og UHRs publiseringsutvalg. Forskningsbyråkratisering synes uunngåelig.

KOSTNAD: OA-forkjempere peker ofte på forlagenes ublue profitt. OA betyr imidlertid ikke nødvendigvis besparinger. Det er ikke utenkelig at vi ender med en (delvis) åpning av høyt rangerte MN- og SV-tidsskrifter som må kjøpes enda dyrere enn i dag. I tillegg vil OA-løsninger koste noe.  Økonomene sier at publiseringskostnader uansett er et spøtt i havet i forskningssammenheng, men bibliotekenes allerede barberte bokinnkjøpsbudsjetter kan fordufte aldeles, til stor skade for oss.

Til slutt et forskningsideologisk grunnspørsmål: Anfekter OA fagmiljøenes autonomi gjennom angrep på tidsskriftkulturen? Det er liten grunn til å betvile de gode – ja, idealistiske – intensjonene bak OA. Likevel ligger det en potensiell forskningsideologisk spenning mellom de som finansierer forskning gjennom politiserte søknadsprosesser, og  autonome fag som fritt bedømmer og rangerer sin forskning gjennom tidsskriftenes fagfellevurdering. Vil OA, ved å undergrave etablerte kvalitetstidsskrifter, forskyve denne balansen?

Spørsmålene er for mange til å konkludere endelig. Utstrakt forfatterbetaling må i hvert fall være uønsket. Gode ordninger for monografier og antologier er avgjørende. Og er det realistisk å videreutvikle tidsskrift- og fagfellekulturen innenfor OA?

Endringer blir det, og nettopp fordi humaniorakulturen er relativt åpen, kan det fort bli vi som får mest føling med disse.

Jørgen Magnus Sejersted